Det var da ikke så ille?

Du kommer går innover i gangen. Der ser du rommet. Du går inn. Foran deg står stolen. Der setter du deg ned. Sakte men sikkert kjenner du stolen siger sakte bakover. I det du ligger helt nede i stolen kommer plutselig ett sterkt lys mot deg. Ved siden av deg hører du plutselig en kjent lyd.. Kjenner du deg igjen? Ja, dette er tannlegen jeg snakker om.

Idag skulle jeg tilbake til tannlegen, denne gang ikke for å sjekke tennene, men for å BORRE. Min største skrekk. Dagen måtte komme hvor jeg hadde hull for første gang, og i dag var dagen hvor jeg skulle borre disse første hull også. Heller aldri har jeg vært noe særlig glad i tannlegen.

Ikke bare forteller tannlegen at jeg har tre hull når jeg kommer dit. Men hun forteller også at hun skulle borre hullene hver for seg. Snakk om å gjøre det enda verre?! Hvorfor ikke ta alle på engang? Istedenfor må jeg grue meg tre ganger på rad nå. Unødvendig.

Uansett. Har aldri vært så nervøs som da jeg satte meg i stolen idag. Alt utstyret som havner foran deg, gjør det heller ikke noe bedre. Etter tre kvarter er jeg ferdig, og overrasket hvor fort det egentlig gikk og hvor ufarlig det egentlig var. Kjente jo ingenting! Heller ingenting når bedøvelsen gikk ut senere på dagen.

14 oktober skal jeg tilbake å ta hull nr to. Wish me luck..